onsdag 25. november 2009

Stearinlys og spikermatte!


De siste ukene har vært fæle. Rett og slett. Enkelte uker er rett og slett sånne man vil putte i glemmeboken. Gårsdagen gikk med å ligge med hodet under dyna og be til Gud om at jeg ville holde ut.
Smerter, skjønner du. Det er smerter som av og til tar livet av meg. Nesten. Jeg forsøker å være snill pike, stå på, presse meg til det ytterste og enda lengre, stille opp for den ene og den andre, sluker noen smertestillende i ny og ne for å kunne stå på enda mer og så tar jeg ikke hensyn til kroppen som for lengst har brølt seg hes i et forsøk på å få litt oppmerksomhet og litt respekt.
Snill pike syndromet. Hvor mange kvinner i min generasjon og forrige generasjon led ikke av det? Og det verste er at jeg ved min adferd sannsynligvis gir det videre til mine egne to jenter.  Ikke det at det er gæærnt å være snill. Det er absolutt en egenskap alle burde strebe etter å være, men det er galt når man er så snill at man til slutt nesten tar livet av seg selv for å gjøre andre til lags.

Tenk at jeg snart er femti år og fremdeles snill pike. Skulle tro at snart femti leveår skulle gitt mer et erfaringsgrunnlag som tilsa at jeg hadde lært nok til å sette ned foten litt oftere. Men nei da...
Vil jeg noensinne lære? Vil jeg noensinne bli så kjent med meg selv at jeg skjønner når nok er nok? Jeg aner ikke. Jeg forsøker virkelig hardt men så er det noe med at når hodet er friskere enn kroppen  og så vil hodet så veldig mye. Men kroppen klarer ikke å følge etter. Hodet har tusen ideer, planer, svære greier som jeg har lyst å gjennomføre. Ja, jeg kunne godt forandre hele verden. Jeg har millioner av ting jeg skulle ha gjort, og så durer jeg frem og hører ikke at kroppen knirker, roper, skriker og til slutt brøler.

Så ligger jeg der da. Igjen. Fullstendig utmattet. Har ikke sovet noe på fjorten dager. Har hatt to uker med kontinuerlig migrene, dag og natt. Sinnsvake nakkesmerter, armene fungerer ikke og jeg ligger og ber til Gud om å fjerne smertene før jeg tørner.

I dag våknet jeg med mindre smerter. Pusterom. Deilig. En veninne tok meg på luftetur med innbakt lunch. Og selv om jeg sjanglet etter en halv time, kaldsvettende og helt utslitt, så rakk jeg å kjøpe stearinlys og spikermatte.

Stearinlys er viktig når man føler seg dårlig. I et lite lys ligger minnet om tusen deilige kvelder, koselige minner om venner på middag, minner om speiderbål i ungdsomstiden, fyr i peisen, julaften, bursdagskaker med lys på, fyrverkeri og romantikk. Alt samlet i et eneste lysende liten flamme. Kanskje det er derfor jeg aldri kan få nok lys og lykter. Nå brenner det tre lilla lys på bordet hos meg. Vakkert!

Og spikermatte. Jeg har ikke umiddelbart noen gode minner om spikermatter annet enn et minne fra min barndom om en langhåret skjeggete fyr som luktet rart og som gikk rundt med en trebit med spiker i  under armen og forundret oss alle med å legge seg på den uten å bli gjennomhullet. Og med det stuntet tjente han noen små slanter. Nå har jeg ikke noen planer om å legge meg ned på spikermatte en lørdag midt på Karl Johan for å tjene noen penger, selv om jeg godt kunne trengt litt ekstra nå før jul, men jeg har tenkt å legge meg på den her hjemme.
Jeg har nemlig klokketro på den helsebringede effekten av å legge seg på seks tusen pigger, og da jeg fant spikermatten til den nette sum av 249,- så var det bare å slå til!

Nå har jeg ligget på matten til stor latter for mine to småtroll.  Jeg tror ungene ble litt imponert også. Over den gærne moren deres som lå på seks tusen pigger og attpå til  så ut til å nyte det! Og effekten? Bortsett fra seks tusen hull i ryggen så fikk jeg  igang blodsirkulasjonen i ryggen. Føler meg varm og god og myk helt fra rumpa og opp i nakken. Føler meg avslappet, og det føles godt. Tro  kan flytte fjell. Spikermatte kan lage mange hull.