tirsdag 10. mars 2009

Snake oil



Dansing i dag også. Nokså støl etter gårsdagens krumspring på gulvet. Det var andre gang på dette kurset som er i regi av Kom og Dans. Vi lærte en dans som heter Snake oil, som egentlig er bittelittegrann kul hvis den danses slik som sett på denne videoen, men vi lærte den annerledes, og da var den ikke fullt så kul. Det virker som om det er temmelig mange variasjoner man kan tillate seg til hver koreografi, og denne her har ukjent opphav, så da har vel alle lagt til og tatt fra litt etter behov og lyst. Den går også under navnet Canadian Stomp. Vi lærte også en annen dans, men den har jeg fortrengt tror jeg...

Merker at jeg har klare preferenser på danser jeg liker og ikke liker. Synes det er morsomt med de dansene som er litt avanserte, men som man føler man klarer. Når det bare er noen få takter og tusen gjentagelser har det lett for å bli temmelig kjedelig og ensformig. Det er vel et tegn på at man utvikler seg kanskje? Eller er det fordi man begynner å bli sær?

mandag 9. mars 2009

Elefantballett


Jeg er stolt av meg selv i dag. Vet du hvorfor? Jo fordi jeg tør å danse sammen med andre med alle mine kilo, men hengepuper, struttemage, rynker, grå hår, celluliter, og trælete tær. Fordi jeg tør å være meg selv, i meg selv å gjøre det jeg synes er det morsomste i hele verden: Å danse.

Fra jeg var bitteliten har jeg alltid ønsket å danse. Jeg danset piruetter på stuegulvet til klassisk musikk og lukket øynene, svevde igjennom rommet med liksom-rosa struttende ballettskjørt på meg og imaginære tåspiss sko på beina. Jeg lot musikken føre meg bortenfor stuegulvet og virkeligheten i kjedelig Rykkinn og inn i tonenes forførende eventyrland hvor jeg kunne være primadonna for en liten stund. Stunden varte frem til et menneske kom inn i rommet og så meg, og spurte om det var elefant-ballett jeg praktiserte?

Det var nok høyst morsomt ment på en ertende godmodig måte, men for meg var det slutten på å danse, slutten på å drømme, slutten på å la musikk føre meg inn i en annen verden. Jeg ble oppmerksom på min egen kropp. Som var langtfra primadonnamager og senete. Jeg var høy, kraftig. Mer tømmermann aktig enn primadonna synes jeg selv.

Og det gikk mange, mange år hvor livet kun besto av noen få vrikk på et dansegulv, selv om jeg inni meg hadde lyst til å slå meg løs, eksperimentere, gjøre noe annerledes. Men det kunne jeg jo ikke. Jeg var jo tykk og stor.

Er du tykk og stor er det en ting du lærer deg fort; Du bør helst ikke synes. Ergo så gjør man ikke noen særlig krumspring på dansegulvet, men man står stille i et hjørne og beveger seg forsiktig, nok til at det ser ut som man danser, men ikke så mye at man tiltrekker oppmerksomhet på seg selv.
Årene har gått. Jeg har etterhvert blitt et voksent menneske. Fremdeles et stort menneske, men også et klokt menneske vil jeg påstå. Nå... ikke alltid så klok. Jeg kan absolutt gjøre blundere, men sett igjennom et helt år så tror jeg at jeg har flere kloke avgjørelser og tanker enn ukloke. Og med alder og klokhet så kommer også erkjennelsen av at hvis jeg noen gang skal danse, så må det være nå. Det er NÅ jeg lever. Det er NÅ jeg ennå har bein og ledd som klarer å gjøre noen krumspring og jeg har for lengst erkjent at jeg aldri noensinne kommer til å bli primadonna mager og senete. Da må de i så fall transplantere hodet mitt på en annens kropp, noe jeg igrunnen ikke ønsker. Eller jo...noen ganger kanskje.

Så hvis jeg skal danse, så må jeg gjøre det med den kroppen jeg har. Det betyr at jeg må ta med meg hengepupper, struttemage, sæggerumpe, cellulitene mine, de grå hårene, trælene på tærne, rynkene i ansiktet og gleden i sjelen min ut på dansegulvet og gjøre det nå. Helt og holdent.

Og det er nettopp det jeg gjør. Jeg bryr meg ikke lenger om hva folk måtte tenke. Jeg danser med hele meg og gjør alt det jeg har holdt tilbake i så mange år. Jeg tar en piruett, jeg danser igjennom rommet, jeg ler og fniser, synger, bommer på noen steg, begynner på nytt igjen, og smiler. Tenk, at jeg måtte bli 46 år før jeg virkelig turde å danse med hele meg. Ikke bare i et hjørne, stille og usynlig, men med hele store meg, midt på gulvet, synlig for alle og med et smil om munnen. Og jeg liker det, jeg elsker det, jeg drømmer det og jeg gjør det.