torsdag 8. januar 2009

Tog og tull

Hipp hurra for egen blogg, for muligheten til å skrike, jamfre og beklage meg i det uendelige uten at jeg må bekymre meg for at det sjenerer noen. For hvis du føler deg sjenert av det så kan du jo bare la vær å lese dette vet du!
NSB har faktisk hørt på meg. Om å innstille flere tog. De har gjort det i dag, mange tog til og med!! Jeg sa jo i et tidligere blogginnlegg at NSB burde gjøre dette for da begynner mennesker å snakke med hverandre.
Det skjedde i dag også. Jeg var på vei til Oslo med tog fra Vevelstad stasjon. Sto der å blomstret med mange andre, og så gikk ikke toget. Ikke sto det noe om det på tavlen og ikke noe informasjon over høytaleranlegget kom det heller. Men vi skjønte jo etterhvert at noe var i gjære, en fikk ringt til NSB som kunne bekrefte at neida... det gikk ikke noe tog i dag. Faktisk så var mange tog innstillt.
Men det som er så herlig med innstillte tog, hvis man kan klare å se noe positivt i det, er at mennesker begynner å snakke sammen. Og før jeg visste ordet av det så hadde jeg fyllt opp hele Volvoen min med fremmede mennesker og kjørte dem og meg selv til Oslo S. Fikk skravla hele veien frem, og det ble riktig så lystig og gøy alt sammen likevel.
Jeg rakk til og med smerteklinikk-timen min. Hos min engel/ djevel av en lege. Stakkars, han er nok bare en engel egentlig. En riktig skinnende en også, men i dag var det så djevelsk vondt, så snørr og tårer rant i strie strømmer, så i dag tillater jeg meg den skråstreken med "djevel" bak. Men det er altså ikke alvorlig ment, for både han og jeg vet at jeg elsker ham høyt og inderlig for hans evner til å gjøre dagene mine mere levelige og smertefrie.
I dag fikk jeg injiseringer på noen nye steder. Nemlig hodet og nakken.
FYTTIKATTA så djevelsk vondt det var da!!! Det føltes som om den nålen var så lang at den snart ville komme frem på forsiden av halsen min, eller punktere hjernen og attpåtil så føltes det som om han injiserte en hel tennisball inni meg. Det var skremmende/vondt/sinnsvakt ekkelt.
Og i tillegg til dette fikk jeg de vanlige sprøytene i lår, hofter og oppover ryggen og rompa.
Det gikk noen sekunder så mistet jeg følelsen i hodet. Rar følelse det å ikke føle hodet sitt. Og så ble beina spaghetti også. Og bilen sto parkert på Oslo S og jeg måtte kjøre hjem. Det var vel Guds beskyttende hånd som gjorde at jeg ikke kjørte ut eller kræsjet i dag tror jeg. For jeg var temmelig ør i hele meg.
Nå ligger jeg her. Skriker inni meg fordi jeg har det nokså forferdelig. Jeg får sinnsvakt vondt etter å ha vært der. I morgen også... men så blir jeg bedre. I mange dager!!!
Og det er derfor jeg holder ut også. Går igjennom helvete for å ha noen dager som er mer eller mindre smertefrie hvor jeg fungerer optimalt. Det er kanskje ufattelig for noen at jeg gjør dette. Jeg tror at man må ha opplevd kroniske smerter over lang tid for å skjønne at noen vil dette frivillig.
Som en siste ting, en liten tankevekker så kunne han fortelle at de var over boocket med smertepasienter nå etter jul. Det var kvinner alle sammen som var i store smerter. Felles for alle er at de hadde strukket strikken lang, og lengre enn langt under julen for å gi mann og barn en jul, hyggelige minner og stunder for å nesten gå til grunne selv.
Og er er ikke det vi kvinner er så flinke til da? Overse vår egen kropps mange signaler, være moder jul og sørge for at alle andre har det fint. Og så må vi betale prisen alene etterpå.
Jeg har selv jenket på kravene denne julen, men det er langt igjen før jeg virkelig har en avslappet holdning til jul. Jeg står gjerne på til jeg stuper slik som nå for at barna mine skal ha en fin jul med alt som hører til.
Men det er ikke riktig, er det vel?