søndag 17. august 2008

Dagen i dag går mot slutten

I dag var det sommer igjen. Et lite glimt og en følelse av å være varm og god i kroppen mens jeg klipte gresset. Det høres så fint ut å klippe gress. Vi har ikke gress, vi har mose med noen få gresstrå i. Men det trengs å klippes det også, så jeg gjorde det. Det sier vel sitt om næringsinnholdet i jorden her når det bare vokser mose her og når hverken gress eller ugress ser ut til å trives her. Jeg går rundt å drømmer om at et ukeblad eller tv-program som redder frustrerte hageeiere skal dukke opp på trammen her å tilby seg å redde hagen min. En drøm jeg har hatt i syv år, men det ser ikke ut til at den drømmen går i oppfyllelse. Så jeg må nok innse at enten må jeg godta moseplen og døde hageplanter eller gjøre noe skikkelig omfattende med tomten her. Jeg ser imidlertid for meg lemping og sjauing av tonnevis med kalk og gjødsel og vet ikke om kroppen min tåler det.

Men, uansett så er det et deilig tilfredstillelse å sjaue i hagen. Jeg vet at når jeg gjør det så må jeg betale for det i en uke etterpå med kropp som streiker og verker, men det er sååå verdt det. Bare å stå der med svette rennende nedover ryggen mens vepsene surret rundt meg og lukten av sommer snek seg inn i neseborene gjør at jeg har noe å leve for i mange måneder fremover.
Og så ble det så fint også. Vi fikk tatt ned en del bjerketrær, lempet ut mangfoldige kilo med singel i trappegangen opp mot terrassen og jeg fikk røsket opp i blomsterbedene.

Men det er også med en viss vedmod jeg gjør dette. For jeg merket på planter, trær og luft at det går mot høst nå. Det har kommet noe annet i luften de siste ukene. Den intense sommervarmen er ikke lenger her. Himmelen er mere mørkeblå, nettene er kaldere. Sommerplanter har for lengst avblomstret og jeg ser at tomatene er røde og gresskarene begynner å bli store og orange. Denne sommeren, i likhet med de foregående har gått så alt for fort. Hvor blir de av? Jeg synes jeg bare får gjort unna våronna i hagen før jeg igjen står der og konstaterer at høsten er i anmarsj.

I sted fikk jeg plutselig en lysende ide. Samtidig kan jeg jo overhodet ikke skjønne at jeg ikke har fått den ideen før, hvor har hodet mitt vært? Vi har en terrasse på 150 m2 og den består av mange etasjer og avsatser. En av avsatsene er overbygget og avskjermet. Der har vi aldri gjort noe spesiellt. Vi har hatt et bord og fire stoler der og det har egentlig vært et høl sånn rent utseendemessig ut. Så, plutselig slår det meg... jeg må benytte meg av denne perlen jeg har der! Jeg ser for meg å trekke taket innvendig med stoff jeg kan hekte på og av ettersom sesongene forandrer seg. Et lyst stoff som slipper lyset igjennom ovenfra. Og kanskje sette opp levegg på ene siden, eller kanskje to? Og hyller, planter, laterner og varmelamper. (Og helst vinne en million i Lotto også.... )
Jeg tror jeg skal kunne gjøre mye av dette selv, bortsett fra veggen da og jeg tror faktisk det kan bli kjempeflott. Kjenner jeg har lyst å kaste meg over prosjetet umiddelbart, imidlertid er det ikke en eneste butikk som er åpen klokken åtte på elleve på natten....

I morgen er det mandag. Og Maia skal ha sin første skoledag. Den lille jenta mi har blitt stor skolejente og den nye turkise skolesekken som bestefar har kjøpt står klar på rommet hennes. Hun er så stolt og spent. Nye skoleklær er kjøpt inn og i morgen skal både mamma, pappa og bestefar møte på skolen for å se den lille jenta vår gå opp til lektor og hilse på ham og læreren. Det blir et stort og tårevått øyeblikk tror jeg. Ikke så mye for henne som for meg som kommer til å grine et tåre eller to. Det er jo noe egent når siste barnet trår inn skoledørene for første gang. En epoke er over. En ny overtar.


.

1 kommentar:

Mettes sida sa...

Vill bara säga tack för din omtanke och fina ord på min blogg om vår kamp för att bli tre...