Jeg har en del rare minner som får meg til å føle at jeg vokste opp en gang i "gamle dager". "Gamle dager" er pr. definisjon alt som er riktig gammelt. Mye mer enn syv år, som min yngste datter Maia ville ha sagt det.
Da jeg var liten var vi nok nokså fattige tror jeg, eller i alle fall føles det slik når jeg sammenligner med hvordan de fleste har det i dag. Kanskje var det at mulighetene ikke var så mange, eller om det var pengene det ikke var mye av. Ikke vet jeg, men det gjør egentlig ingenting. Jeg tror jeg var heldig og fikk med meg verdier som kanskje ikke dagens unge får med seg.
I gata der jeg vokste opp var det mange, mange unger. De ni blokkene som lå rundt et lite tun var rammen rundt våre liv. Her lærte vi å sykle uten redsel for biler, her fikk vi våre skrubbsår både de fysiske og sjelelige, her sloss vi og her fikk jeg mitt første kyss av Per. Som var fire år og luktet meitemark. Et knallvått kyss i øsende regnvær etterfulgt av en alvorlig diskusjon om meitemarkene vokste ut igjen hvis man delte dem i to.
Her, i dette barne-eldoradoet besto dagene av å lage roseparfyme på sommeren. Har du aldri vært borti roseparfyme, så innebærer det å høste roser, mose dem sammen med litt vann og smøre det på seg. Jeg tror vi ble mer rosa enn roseduftende men det holdt oss i alle fall i aktivitet.
Det beste var tiden hvor hvor nypene var modne. Vi høstet innmaten i store bøtter som vi helte nedover ryggen til hverandre og tok igjen for alle de urettferdighetene vi følte vi hadde opplevd de siste ukene. Det ble kalt "kløpulver" og virket som det også. En god porsjon nype-innmat kunne gjøre ryggen rød og natten søvnløs for enhver uheldig stakkars om fikk dette innenfor genseren.
Men når vi ikke skrev ned bilnummre, lagde kløpulver eller lagde roseparfyme så ventet vi på postmannen.
Den lange mannen med hatt og grønn uniform og med en slitt grønn liten skulderveske på skrå over brystet. Han hadde med seg brev. Og gummistrikk! Brun gummistrikk som luktet rart. Var vi høftlige og spurte pent gav han oss strikk. Etterpå satt vi å knyttet strikkene sammen til en lang, lang strikk som vi hoppet strikk med. Alle i gata var med å hoppe til det bare var noen få igjen som klarte å hoppe høyest. Jeg husker at strikken nappet i de lyse dunene på leggen og gjorde vondt. Det var ingen som hade råd til ordntli' strikk, som som var kjøpt i butikken. Det var for dyrt. Det kunne ta flere uker med tigging å få lang nok strikk for vi var mange i gata og mange som ville hoppe. Av og til gjorde vi tjenester for postmannen som å levere et brev i den borteste oppgangen, så han slapp å gå helt bort dit. Da ga han oss flere gummistrikk som takk. Det gikk på omgang å oppbevare strikken til neste dag, og på slutten av sommeren var den morken og full av knuter, men da var også sommeren på hell og aktiviteter som meitemark- deling og epleslang tok mer og mer over for strikkhopping.
I dag koster en strikk nitten kroner og du kan få den i alle mulige lengder, med farger, selvlysende og med og uten glitter. Jeg må påstå at den absolutt har mistet sin sjarm. Ingenting slår brun gummistrikk som napper i hårene på små barnebein en sensommerdag man tror man eier hele verden og alle dager var fyllt av solskinn og fuglekvitter.
Postmannin i grønn uniform er borte og erstattet med en mann i rød trendy drakt som kjører bil så unger og katter skvetter og leverer post og reklame i hytt og pine mens bilstereoen står på full guffe og drukner alle sommerlige lyder.
Allting var ikke så mye bedre i gamle dager, men noen ting var det. Helt sikkert!
